SMART Oppvekst – framveksten av en styrkebasert oppvekstmodel

SMART Oppvekst vokste fram gjennom et langsiktig utviklingsarbeid i tidligere Re kommune, der målet var å utvikle mer inkluderende lærings- og oppvekstmiljøer for barn og unge. Arbeidet springer ut av organisasjonsutvikling i kommunens barnehager og skoler tidlig på 2000-tallet, og bygger særlig på erfaringer med den styrkebaserte tilnærmingen Appreciative Inquiry (AI).

Utgangspunktet for AI er at organisasjoner og fellesskap utvikler seg i retning av det man retter oppmerksomheten mot. I stedet for å starte med problemer og mangler, undersøker man situasjoner der mennesker opplever at samspill, læring og samarbeid fungerer godt. Gjennom fortellinger, refleksjon og dialog forsøker man å identifisere hvilke faktorer som skaper liv, motivasjon og utvikling.

I Re kommune ble denne tilnærmingen først tatt i bruk i barnehagene. Senere ble arbeidet videreført til skolene. Kirkevoll skole fikk en sentral rolle i utviklingen av det som etter hvert skulle bli SMART Oppvekst. Her ønsket ledelsen å utvikle en "vi-skole" – et fellesskap preget av samarbeid, medvirkning og en kultur der både ansatte og elever bidro til å gjøre hverandre gode.

Et viktig trekk ved utviklingsarbeidet var at både ansatte, elever og foreldre ble involvert i prosessene. På personalmøter undersøkte lærerne når de opplevde at skolen fungerte på sitt beste. Foreldre ble invitert inn i samtaler om hva som skapte gode foreldremøter og godt skole-hjem-samarbeid. Elevene deltok i refleksjoner om hvordan klassemiljøet kunne bli mer inkluderende og trygt.

Et av de mest sentrale utviklingsarbeidene startet på 5. trinn ved Kirkevoll skole i 2006. Her begynte et lærerteam å kombinere Appreciative Inquiry med ART (Aggression Replacement Training), et program for trening i sosiale ferdigheter og sinnekontroll. Lærerne erfarte at ART alene ikke var tilstrekkelig for å skape et inkluderende klassemiljø. De ønsket derfor å kombinere arbeidet med sosial ferdighetstrening med en mer styrkebasert og deltagerorientert tilnærming.

Gjennom arbeidet med det som ble kalt "drømmeklassen", undersøkte elevene når klassemiljøet fungerte godt, hvilke handlinger som bidro til inkludering, og hvilke ferdigheter de måtte utvikle for å skape den klassen de ønsket å være en del av. Arbeidet ble organisert gjennom det såkalte "styrketreet", der røttene representerte faktorer som skapte gode relasjoner og læringsmiljøer, mens fruktene symboliserte mål og ønskede framtidsbilder.

En sentral innovasjon i prosjektet var at elevene selv fikk være med på å definere hvilke utfordringer klassen skulle arbeide med, og hvilke sosiale ferdigheter som måtte trenes for å nå målene. Temaer som baksnakking, inkludering og det å gi komplimenter ble gjort til gjenstand for både refleksjon, rollespill og praktisk trening.

Både elever og foreldre beskrev etter hvert tydelige endringer i klassemiljøet. Elever fortalte om mindre utenforskap, færre konflikter og større frihet til å være sammen på tvers av etablerte grupper. Flere beskrev at det ble lettere å gi ros, vise respekt og inkludere andre i fellesskapet.

Foreldre fortalte samtidig om barn som utviklet bedre evne til å håndtere følelser, sette ord på egne reaksjoner og forstå hvordan handlinger påvirker andre mennesker. Enkelte beskrev også hvordan barn som tidligere hadde vært marginalisert i klassemiljøet, gradvis fikk nye roller og opplevelser av mestring og tilhørighet.

Erfaringene fra Kirkevoll skole ble etter hvert viktige for utviklingen av SMART Oppvekst som kommunal satsing. I 2010 vedtok kommunen en egen prosjektplan, og arbeidet ble utvidet til å omfatte hele oppvekstsektoren.

Utviklingsarbeidet ble senere også gjenstand for Bjørn Haugers doktorgradsarbeid ved NTNU, fullført i 2022. I avhandlingen SMART Upbringing: Co-Creating Cultural Change Through Future Forming Research undersøker Hauger hvordan lærere, ledere, helsearbeidere, foreldre og barn sammen utviklet nye relasjonelle praksiser i oppvekstarbeidet i Re kommune.

Doktorgradsarbeidet beskriver SMART Oppvekst som et eksempel på det Hauger omtaler som "future forming research" – forskning som ikke først og fremst har som mål å beskrive verden slik den er, men å bidra til å utvikle nye praksiser og framtidsmuligheter gjennom samarbeidende prosesser. Avhandlingen viser hvordan utviklingen av nye relasjonelle praksiser, som "Drømmeklassen" og SMART-språket, bidro til å flytte oppmerksomheten fra individfokus og problemorientering til fellesskap, muligheter og medskaping.

SMART Oppvekst representerer dermed ikke ett enkelt program, men framveksten av en praksis- og kulturforståelse der relasjoner, styrkefokus, medvirkning og fellesskap står sentralt. Arbeidet bygger på en antagelse om at positive sosiale endringer ikke først og fremst skapes gjennom kontroll og korrigering, men gjennom utvikling av inkluderende fellesskap der mennesker opplever anerkjennelse, deltagelse og mulighet til å bidra.Skriv inn tekst her